Mjiaow's verden

Jeg skjønner ikke hvor den ondskapen kommer fra… Men idag så opplevde jeg at siden jeg skreiv en status på facebook etter noen andre om pappa, så fikk jeg plutselig mld på facebook om at det er godt noen husker datoer for folk… WTF ? Hvem i helvete kan være så ond? Jeg fatter ikke hvem denne personen har arvet en slik ondskap fra… 

Dette ble til en lang diskusjon… 

Enden på visa er at jeg og Thomas er barnslige… 

Vet ikke hva som er mest usaklig og barnslig.. Å slenge noe slikt i trynet på noen..(det med å huske datoer).. Å gjøre det til en konkurranse.. Eller å faktisk bli sint for å få noe slikt slengt i trynet… 

Jeg fatter det ikke… Må vel notere det på mobilen at den minner meg på det 23.55 så jeg kan skrive det på facebok 00.00 så jeg er sikker på at «jeg husker det litt bedre» enn å skrive det rundt 16-17 tia.. For da husker man det egentlig ikke… Bare ble minnet på det av noen som skreiv det litt tidligere… 

Det som er interessangt er at dette kommer fra noen som vet hvor jævli mye skyldfølelse jeg sitter med… Å som vet at jeg var på sykehuset å fikk se på ultralyd hvor sakte hjerte slo… Å at det var jeg som ringte denne vedkommende å fortalte at pappa var død… Skulle jeg ikke huske sånt? Skulle jeg ikke huske det etter all skyldfølelsen og den ultralyden?? 

Jeg sitter for faen fortsatt å er bestemt på at det var min feil.. 13 Februar på kvelden stjal jeg øl i kjøleskapet å dro på besøk til en venninne.. Den kvelden/natta ble han så sinna at han fikk hjerteinfarkt.. På valentinsdagen fikk jeg telefon fra min mor om at pappa er innlagt på sykehus med hjerteinfarkt!! Skulle jeg glemme noe slikt? 

18 Februar var jeg på sykehuset å besøkte han for siste gang.. Da jeg skulle gå klarte jeg det ikke… Jeg følte noe var galt.. Jeg måtte snu meg å fortelle han hvor glad jeg er i han.. Å da jeg gikk begynte en voldsom pipelyd.. Jeg fikk en grusom følelse.. Noe kom til å skje.. Jeg var sikker på det… 

På kvelden ringte han å det stod visstnok bedre til med han å han hadde det mye bedre.. Det skapte en følelse av at alt kom til å gå bra.. 

19 Februar døde han.. Han fikk lungebetennelse og hjertet taklet det ikke… Han skulle egentlig opereres men pga lungebetennelsen kunne de ikke gjøre det… 

Mamma vekket meg rundt 5 tia på morran å sa vi måtte på sykehuset.. Hun pantsatte klokka si for at vi skulle få tatt taxi.. 
På sykehuset var det ingen som møtte oss.. Noe som var merkelig.. Vi fikk etterhvert kontakt med lege å vi spurte etter pappa… Vi ble tatt med inn på ett rom å legen satt å fortalte masse om pappa.. Mamma ble så sint tilslutt at hun omtrent ropte at om han var død, kunne de ikke bare si så!?!.. Legen ble forfjamset.. Han trodde vi visste det..

Verden raste sammen….

Jeg fikk spørsmål om jeg ville se ham.. Men jeg bestemte meg for å ikke gjøre det.. Jeg var å såg mormor da hun døde.. Ikke at det gjorde noe voldsomt galt.. Men konklusjonen ble til at vi ville huske pappa som han var…
Jeg angrer faktisk på det.. Jeg tror det ville vært lettere å akseptere det om jeg hadde sett han…

Jeg har stadig drømmer om han.. Om at han kommer tilbake å har bare vært bortreist… For meg er det uvirkelig at han er borte…  

– Hørte på denne sangen mye etter han døde.. Vet egentlig ikke hvorfor.. 

Ett dikt: 

I knew you were hurting although you wouldn’t cry, 
And could see you were suffering, see the pain in your eye 
I wanted to comfort you, to hold you, be with you that day, 
You looked so helpless and frail while in bed you did lay. 
I watched as you shivered from a new pain, 
And wondered how I might have handled the same. 
I wanted to scream, to shout, and to yell, 
You said you were fine although your skin was so pale. 
I knew in my heart your time was near end, 
And wished I could take you, your body to mend. 
I knew that soon God would be your closest friend, 
You told me many times that’s how it would end. 
I stood there watching as each breath came slow, 
And fought to find courage, my emotions were low. 
I promised you when the time came that I’d not cry, 
You never saw my eyes wet, always they were dry. 
I held your hand as I silently said goodbye, 
And knew in my heart that soon you would die. 
I stroked your forehead and said how I loved you, 
You nodded and smiled and I knew that you knew. 
I no longer care, my tears I can’t hide, 
And as I stood there waiting for death by your side. 
I knew then that God was your closest friend, 
You had told me many times that’s how it would end.

Idag er det 8år siden min far døde.. Føles som det var igår.. Og det føles fortsatt uvirkelig.. 
Savner han så ubeskrivelig mye.. Jeg skulle ønske han fikk møtt Thomas f.eks..

Det er så mye jeg kunne skrivi… Men jeg klarer ikke…

Nydelige sangen ❤